Snowboardkjører Krister Kopala pakket bobilen i november, med Lyngsalpan som turmål. Det endte i tre episke linjer og århundrets skumleste fall!
Vi parkerte bilen med en viss følelse av stress – ryktene gikk om at flere hadde tenkt seg til samme område. Men da vi kom frem, var det helt tomt. Vi ble de første på plass og endte opp med å gå hele turen alene. Skyene og tåka hang tungt over fjelltoppene, selv om YR hadde lovet sol. Typisk. Etter uendelig mange kickturns opp Tomasrenna, nådde vi endelig Himmelske Freds Plass. Jeg hadde håpet på den legendariske utsikten her oppe – men nei. Skyene lå som et lokk, akkurat som resten av vinteren. Vi bestemte oss for å boote opp mot Store Lakselvtinden, selv om sikten fortsatt var dårlig. På toppen ble vi stående i over en time og vente, mens Vetle satt nede i tåkehavet og frøs. Det var likevel noe som tydet på at været kunne snu.
Og plutselig – et glimt av sol.
Vi gjorde oss klare for første linje. Det er en linje jeg har kjørt mange ganger før, men cruxet har jeg ikke alltid hoppet. Denne dagen var snøen litt hard, så vi valgte å dele kjøringen i to. Jeg kjørte først, og Lars kom etter – med så mye fart mot cruxet at jeg ikke trodde han kom til å klare å stoppe i tide. Vel nede møtte vi Vetle, og vi bestemte oss for å ta en runde til. Denne gangen siktet vi oss inn på en østvendt linje fra samme fjell. Vetle ble med, og filmet noen close-up shots. Lars droppet først, jeg som nummer to og Vetle som nummer tre. Jeg fikk litt for god fart og måtte hoppe over en breleppe i bunnen – nesten ut av kontroll. Vetle fikk trøbbel med eget sluff etter litt for mange svinger, men kom seg trygt ned.
Etter en kjapp matpause og ny fellepåsetting, beveget vi oss videre mot neste mål: Tomastinden. På vei oppover snakket vi litt om området og linjene, Vi fulgte ryggen til toppen, og Vetle fikk med seg noen episke shots underveis. Toppen av Tomastinden bød på overraskelser – nedkjøringen var mye brattere og mer eksponert enn vi hadde trodd. Lars droppet først og cruiset ned med stil – hoppet, svingte og fløt nedover... helt til han traff en stein og ble katapultert framover i et skikkelig tryn. Heldigvis kom han seg raskt opp igjen. Jeg tok det roligere og fulgte etter.
Nederst i renna tok Vetle teten for å filme noen party shred-shots. I farta fikk jeg lagt en skikkelig spray som traff Lars midt i fleisen – og han trynet igjen. Det ble et latterbrøl i bunnen. Den perfekte avrundingen på en lang dag.
Vi cruiset sammen ned til bilen, overrasket over hvor mye vi faktisk hadde rukket. En lang, intens og minnerik dag i fjellet.
Jeg blir kjempeglad hvis du vil se filmen og følge oss på reisen!
Hilsen Krister
Krister Røhme Kopala, 34 år og oppvokst i Tromsø. Nå bosatt på vestlandet, nærmere bestemt Luster. Han har hele livet vært opptatt av natur og eventyr, og helt siden han var liten har han tilbragt mye tid ute på vinteren og mesteparten med et snowboard under armen. Kopala har utviklet seg til å bli en av de fremste innen sitt felt og er verdenskjent for å kjøre noen av de bratteste og mest utfordrende fjellsidene i verden. I tillegg til sin snowboardkarriere arbeider Kopala som kraftlinjearbeider, noe som gir ham fysisk arbeid og mulighet til å balansere jobben med sin lidenskap for fjellet. Kopala er også kjent for sin åpenhet om tidligere utfordringer med rusmidler og hvordan snowboard ble en positiv drivkraft i livet hans. Han har deltatt i flere filmprosjekter, inkludert sin egen film "The White Giant", som dokumenterer hans forsøk på å kjøre ned de bratteste linjene på Jiehkkevárri i Lyngen. Krister har sitt eget Kopeshow på YouTube, i tillegg har du kanskje sett han i NRK-serien Eksponert.
Her er flere aktuelle saker, nyheter, anbefalinger, tips og arrangementer.
